Vår planet Jorden har en måne, en atmosfære av gasser og stadig flere satellitter. Dette er vår verden som vi tilbringer all vår tid i.
Geollit var mitt eget firma gjennom tretti år. Navnet er avledet fra det svenske Satellit, jeg arvet navnet etter min partner Jan Olof Ek.
Her er litt om meg og hva som interesserer meg nå fremover. Det blir litt historie, bilder og tanker om samfunnet vårt og løsninger som kan sikre driften av vårt moderne samfunn. Nye muligheter til å holde samfunnet i drift dukker stadig oftere opp. Ofte kanskje raskere enn de som sitter med ansvaret ønsker seg og kan kvalitets sikre. Men noen må ta noen grep og ideene til disse må skapes av noen. Innovasjon er fremtiden,-ikke sant?
Og hva nå?
Mine erfaringer fra mange dristige og spennende prosjekter har gitt meg kunnskaper som jeg håper fremdeles kan komme til nytte. Relativt tidlig i livet ble jeg engasjert som ung ingeniør ved forsvarets arktiske stasjoner her i landet og ute i Atlanterhavet. Det dreide seg om den kalde krigen etter WW2 hvor mye av vår moderne teknologi ble funnet opp. Nasjoners behov måtte dekkes for å møte tidens krav som fiender og til tider samarbeids partnere. Jeg har hatt fingrene i det meste under vannet, på vannet, i atmosfæren og i verdensrommet.
Jeg ble født samtidig med transitoren som fremdeles er bærebjelken i dagens verden. Men overgangen fra releer og radiorør gikk jo smått slik at jeg tidlig måtte delta i driften av eldre sivile og militære løsninger. Sivile løsninger ble det mye oppgaver rundt da Norge fant olje og gass under havet langs kysten. Og Forsvaret måtte likeså se seg om etter løsninger man ikke fant som almenn handelsvare. Gjennom sytti og åttitallet arbeidet jeg i et spennende firma som nettopp skaffet samfunnet nye løsninger på gamle oppgaver og oppgaver som man så ville komme.
Isbreer har alltid interessert meg, – likeså turer med kart og kompass i mange av våre fjellområder. Jeg har aldri vært noen fjell klatrer men likevel båret en kasse pils over breen opp til Fanaråken 2068moh hvor min nå avdøde kompis fra et opphold på Jan Mayen bodde og varslet været. Likeså har jeg lydd over med småfly og droppet dagens Aviser rett i hendene på han Buster. På Jan Mayen var Buster med i mitt taulag for å bistå en kjent norsk breforsker i hans arbeider med å få sin doktorgrad på plass. Under en tur rett under toppen av vulkanen Beerenberg mistet vi nummer to i taulaget i en bresprekk. Han hang i tauet men i løpet av et kvarter var han atter oppe og slapp med skrekken denne gangen. Siden falt valget på en Snowtrack og med denne ble det topptur til kraterkanten 2277moh. De siste meterne ble selvsagt gjennomført fagmessig i taulag over kjente sprekker rundt kraterkanten.
På Jan Mayen var mitt arbeide og holde i drift flere navigasjons løsninger, jordskjelv stasjonen og diverse kommunikasjons utstyr og samband. Dette var som «kriger i den kalde krigen». Vi sloss som regel mot naturkreftene som reduserte kvaliteten på navigasjons- og kommuniasjons- signalene. En og annen isbjørn var jo innom så man hadde oftest skytevåpen med seg når man stod der i mørket og kanskje skjøtet kabler til jordskjelv stasjonene under vulkan fjellet. Vi hadde også flere svært høye master og holde i forsvarlig stand. Både 30, 100 og 200 meter høye. Varslings lys måtte vedlikeholdes delvis fra sikker plass inne i mastene men også hengene på utsiden i en stropp mens man skiftet lyspære og med navigasjons senderen i full drift som leverte spenninger som fikk håret til å reise seg når hodet stakk over toppen av masten.